Innledning

Her ønsker jeg å gi en kort fagbiografisk skisse med fokus på min utdannelse, teoretisk og klinisk opplæring og forskning. En slik skisse kan gjenspeile utviklingen av min tenkning om relasjoner – særlig psykoterapi-relasjoner.

Jeg er psykolog og tidligere 1. amanuensis ved Universitetet i Oslo (fra 1970 til 2000). Der var jeg tilknyttet det som den gang het ”klinisk avdeling” ved Psykologisk Institutt. Her underviste jeg i psykoterapi og veiledet studenter. Samtidig behandlet jeg klienter. Mitt interesseområde har vært psykoterapi med voksne og barn individuelt, men også med par og familie. Mitt teoretiske ståsted er psykoanalytisk orientert psykoterapi, men også preget av eksistensfilosofenes tankegods.

Utdannelse

Den 23. juni 1932 ble jeg født i Oslo hvor vokste jeg opp. Jeg opplevde hele den tyske okkupasjonen, noe som har preget meg på mange måter og som ikke minst var viktig for mitt senere yrkesvalg. Jeg tok artium i 1951 og begynte på Universitetet i Oslo høsten 1953 for å studere psykologi. Etter forberedende tok jeg kurs i barnepsykiatri med Hjalmar Wergeland på Rikshospitalet, introduksjons-kurset til Harald Schelderup i psykologi og personlighetsteori med Ragnar Christensen. Schelderup lærte meg at psykologifaget hadde høy himmel med plass til varierende syn og oppfatninger – en lærdom som vi ikke har tatt godt nok vare på! Christensen brakte inn mer klinisk psykologi, og inspirerte med mye kunnskap. Wergeland stimulerte min interesse for barn, og hans varme og omsorg for studenter var viktig for meg.

Høsten 1954 begynte jeg på Western College for Women i Ohio, USA med fullt stipend, og ble i USA i drøye 14 år. Å studere ved et godt kvinnecollege i 1954 var fabelaktig, og jeg har aldri arbeidet så hardt som i de to årene jeg studerte på Western. Etter BA-eksamen fra Western i 1956, takket jeg ja til stipend fra University of Florida, Gainesville for å fullføre min MA. Jeg fant meg fort til rette i et i vakkert, halvtropisk klima og et hyggelig miljø med gode lærere. Psykologiavdelingens tilknytning til et helt nytt ”teaching hospital” (Shands) skulle bli viktig. De første årene i Gainesville var preget av eksperimentalpsykologi, metode og statistikk, men også et introduksjonskurs i psykoanalyse og i ”abnormal psychology”. Psykologiens historie, sosialpsykologi og ”sensation and perception” var andre tilbud. Behaviorismen, tysk Gestalt-psykologi og såkalt ”klinisk psykologi” representerte viktige retninger i psykologien på den tiden. Fokus var på individet og ikke spesielt på relasjon (unntak: H. S. Sullivan, 1953, E. H. Erikson, 1959). Jeg fikk min MA i 1958 og min Ph.D i 1964 – begge fra Universitetet i Gainesville.

Klinisk praksis

Høsten 1956, da jeg begynte å studere ved University of Florida, hadde jeg stipend og skulle dessuten arbeide 15 timer i uken ved universitetets Studenthelse–tjeneste eller ”Student Counseling Services”. Her ble jeg raskt kastet inn med min første klient, en 8 år gammel sønn av en student. Selv om jeg ble grundig veiledet, var det skremmende. Gutten var noe intellektualisert og litt fjern, men hadde mange ressurser. Det var ikke så mye galt jeg kunne gjøre. Ellers fikk jeg intervjue og etter hvert behandle studenter med varierte behov. Det ble et intenst år.

Påfølgende høst (1957) var jeg tilknyttet Psychological Services, University of Florida Teaching Hospital som student. Vår undervisning inkluderte en nesten kontinuerlig tilknytning til praksis med veiledning. Praksisen inkluderte omfattende utredninger og inngående psykoterapi. Studentene på dette nivå arbeidet side om side med sine kliniske lærere. Barneavdelingens leder, barnepsykiateren Paul Adams, lærte meg mye om barn. Selv om jeg fikk en barneterapi-utdannelse, hadde jeg voksne klienter hele veien. Adams var spesielt inspirert av Anna Freud.

Høsten 1960 frem til sommer 1961 var jeg ”intern”, (turnus, det vil si et års fulltidspraksis) ved Berkeley State Mental Hygiene Clinic som var knyttet til Universitetet i Berkeley. Det ble et år med full tid med klienter (barn og voksne), møter og seminarer. Her fikk jeg jobbe med tyngre problematikk hos polikliniske klienter.

Etter avsluttede studier var jeg post-doc i nesten tre år ved Bradley Hospital (barnesykehus med innlagte og polikliniske pasienter) med tilknytning til Brown University i Rhode Island. Her fortsatte min opplæring i teori og praksis.

Når jeg ser tilbake fikk jeg mye veiledning – ofte av flere lærere med varierende faglig bakgrunn innenfor psykologi og psykiatri på samme tid! Veiledningen varte helt fra jeg fikk min første pasient ved studenthelsetjenesten i Gainesville i 1958 og frem til avslutningen på Bradley Hospital in 1967. Noen ville kanskje si at jeg var ”overveiledet”, men det ble opplevd som et uvanlig privilegium, og jeg har faktisk bare gode minner fra mine lærere og veiledere så vel som de som senere ble mine kolleger i USA!

I september 1961-63 var jeg ansatt ved psykiatriavdelingen ved universitetssykehuset i Gainesville, hvor jeg fortsatte egenbehandling med Audrey Schumacher (psykoanalytisk orientert samtaleterapi). Jeg ble forskningskonsulent på psykiatri–avdelingen og fortsatte samtidig med individualbehandling av barn og voksne, og begynte etter hvert å arbeide som familieterapeut. I 1966 fikk jeg stilling som ”assistant professor”. Stillingen var delt mellom psykologiavdelingen og psykiatriavdelingen ved Universitetssykehuset i Gainesville. Jeg ble snart sjefspsykolog på barneavdelingen. Her drev jeg psykoterapi og utredning, veiledet psykiatere og psykologer på testing og psykoterapi, samt bygget opp psykologiske tjenester på barneavdelingen.

I 1968-1969 var jeg tilbake i Norge hvor jeg ble ansatt som amanuensis ved klinisk avdeling, Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. Samtidig var jeg konsulent en dag i uken ved Statens Senter for Barne-og ungdomspsykiatri, ungdomssiden i 10 år. Der holdt jeg seminarer og veiledet psykologer og psykiatere og organiserte undervisningsopplegg for miljøarbeidere, psykologer, sosionomer og leger. Det var ingen klinikker på Universitetet den gangen, og Statens Senter ga meg muligheter til å arbeide med klienter. For meg var Senteret viktig, med hyggelige, kompetente mennesker. Underveis har det heldigvis blitt mye klinisk arbeid med barn, voksne individuelt og med familie. Dessuten har jeg ikke bare veiledet studenter i deres forskning, men også i deres kliniske praksis. Gjennom alle mine år ved Psykologisk Institutt drev jeg privatpraksis med kommunal avtale i tillegg til oppgavene for Universitetet. Jeg sluttet på Senteret 1979 for å forske på partnersamspill.

Forskning

I magistergradsstudien var målet å undersøke hvilke betingelser som førte til rotters raskeste læring av den korteste veien fra start til mål i en labyrint. Teorien fra behavioristisk hold var at drift-reduksjon var nødvendig for læring. Min tanke var å sammenligne sultne rotters læring når de fikk en vanlig porsjon mat i mål, med dem som bare fikk en ørliten ostebit. Tanken var at en så liten ostebit ikke ville redusere rottenes sult. Om det ikke var en signifikant forskjell i læringskurven, kunne resultatene tyde på at drift-reduksjon ikke var nødvendig for læring.

I pakt med datidens metoder ble 32 rottebarn stelt og temmet av meg før de skulle ”opptre” i studien. De ble matet, tatt ut av buret og holdt (”handled”) hver dag, og fikk dessuten løpe rundt på min ”laboratoriefrakk” som lå på en vid benk. Da de var voksne, var de tamme, og ble ”randomly” delt inn i grupper: én gruppe var sultne og fikk en vanlig porsjon mat i labyrintens mål og annen gruppe var også sultne, men fikk bare en ostebit. I tredje gruppe var alle mette og fikk mat. Den fjerde gruppen var mette og fikk en ostebit. En kontrollgruppe løp i labyrinten ”mellom måltider” og fikk ikke mat i labyrinten. Resultatet var at rottene lærte den raskeste vei til mål på omtrent samme tid. Det var altså liten variasjon, og null-hypotesen ble ikke støttet. Etter mye diskusjon om resultatene, slo det meg at kanskje var rottene drevet av å komme til målet hvor de ble tatt opp, kost med og klappet av meg, samt fikk styre rundt i ermer og lommer på frakken og leve litt av sitt rotteliv. Miljøet feiet vekk slike tanker. For meg ble to ting interessante:

1. Vi hadde å gjøre med en relasjon mellom rottene og meg. Jeg ble en slags omsorgsperson for dem! Ikke rart at dette var en utfordring – rotta ble jo kalt ”reagensrøret”, og representerte den virkelige vitenskapen for noen av mine ivrige lærere på 50-tallet.
2. Både i denne studien og i studien til Ph.D-graden dukket det opp uventede resultater. Disse oppdagelsene var ikke påtenkt hverken i læringsstudien eller i doktor-gradens tematikk, men skulle bli viktig for min utvikling.

Min Ph.D-avhandling utforsket spørsmålet om 28 erfarne kliniske psykologer ville bli gradvis mer nøyaktige i sin vurdering av en klient etter hvert som de fikk mer og mer tilgang på diagnostisk informasjon. Her skal jeg ikke gi en utfyllende beskrivelse av undersøkelsen, men understreke noen av psykologenes reaksjoner på å skulle vurdere en klient basert på enveisspeil.

Klienten var en kvinne som ble behandlet poliklinisk. Personlighetstesten som ble brukt var Silverman´s Rating Scale som inneholdt 180 diagnostiske utsagn delt opp i 6 kategorier som for eksempel, avverger, karaktertrekk, relasjonsadferd … Psykologene fylte ut skjema ved 4 anledninger. Først fikk de minimale opplysninger: klienten var kvinne, hvit, 32 år og gift (“base line”-vurdering). Ved andre anledning, en uke senere fikk psykologene utlevert en utskrift fra en anamnese (biografisk informasjon), og fylte ut skjema basert det de nå mente om klienten. Ved tredje og siste vurdering ble psykologene plassert i et rom med enveisvindu hvor de observerte en kollega intervjue klienten. Deretter fylte de ut skjema for tredje gang. Til slutt foretok de en fjerde og siste vurdering basert på en observasjon av at klienten ble forelagt Rorschachtesten. Min hovedhypotese var at vurderingene skulle bli mer nøyaktige i takt med økt informasjon. Denne trenden fant jeg i mine analyser, men nøyaktigheten varierte innenfor de forskjellige kategoriene på Silvermans skala. Ikke uventet bidro epikrisen eller klientens historie mest til nøyaktig vurdering.

Før siste vurdering ble psykologene urolige og frustrerte. Spørsmålene intervjuer stilte, førte ikke til tryggere vurderingsgrunnlag. Noen ønsket at hun stilte flere spørsmål om aggresjon, andre ville vite mer om spesifikke sider ved klientens barndom osv. Psykologene følte seg usikre på sine vurderinger og savnet den ønskede magefølelse som sa: ”nå stemmer det”. Da jeg senere bestemte meg for å oppsøke psykologene individuelt og be dem fortelle om sine opplevelser, kom det frem at de mest av alt trengte den informasjonen som kommer fra et levende møte med klienten: ansiktets lynraske bevegelser, lyder av alle slag, pust, den ”skjulte” gjesp, lukt, bevegelser. Særlig var blikket viktig. Alt i alt følte de at de manglet vesentlige informasjonskilder. Det så ut til at de savnet det personlige møtet mellom dem selv og klienten. Igjen ble jeg ledet mot noe jeg ikke hadde tenkt at jeg skulle finne, nemlig erfaringer som åpnet for utallige spørsmål og som, dannet grunnlag for den relasjonelle tenkningen som ble så viktig for meg.

Min hovedinteresse når det gjelder forskning har hele tiden vært å utvikle begreper og en relasjonsteori som kunne bli ”reflektert kunnskap”. Reflektert kunnskap blir personifisert – dvs blir en del av psykoterapeutens selv. Dermed dannes en base for klinisk holdning og psykoterapeutisk arbeid. Denne kunnskapen som blir nyttig både i behandling, undervisning og forskning. Sammen med hovedfagstudenter og andre ble spørsmål stilt, svar drøftet og prøvd ut i praksis, avvist og/eller beholdt innenfor tenkningen, og relevante studier på feltet studert og integrert. Og i mange tilfelle ble relasjonsforståelsen brukt i hovedoppgaver. Teori og begrepsavklaring er altså vesentlig for forskning. Du kan selvsagt finne ut ting uten teori. Men min studie om rotters læring hadde for eksempel ikke blitt noe av, dersom ikke behavioristene hadde hatt teori om betydningen av drift, stimulus og respons. Ei heller hadde Ph.D-studien funnet sted uten teori rundt og forskning om hvordan psykologer bruker klient-informasjon i sine vurderinger.

Da jeg begynte å formulere noen tanker om interpersonlige prosesser generelt, ble det interessant å se nærmere på dialoger mellom partnere og mellom terapeut og klient (C-1,C-2, C-3, C-4, C-5 og E-30, E-43). Hvordan kan vi forstå det samspillet vi observerer hos par i terapi? Gjentar partene samspillsmønstre? Kan vi identifisere ubevisste aspekter ved samspillet? Hvilken rolle spiller foreldre for partnervalget?

Partnerundersøkelsen, støttet av Forskningsrådet, ble foretatt på 80-tallet ved daværende klinisk avdeling på Psykologisk Institutt. Først måtte vi utvikle relevant relasjonsteori og begreper. Det var klart fra begynnelsen at metoden ville bygge på video-opptak av partneres samspill. Det var vanlig for meg å bruke video da jeg jobbet i USA, men her hjemme var det sterke motforestillinger. Det var utrolig frustrerende å måtte slåss for noe som burde ønskes velkommen av alle som driver med psykoterapi og undervisning.

To assistenter – Pål Ødegård, Odd Runar Gulbrandsen (studenter på slutten av studiet) og Jan Halvorsen (lege under utdanning) påtok seg terapier som jeg veiledet. Britt Bonnevie (student på slutten av studiet) bidro med opptak av sine parterapier og i tillegg hadde jeg mine egne terapier. Mye arbeid ble nedlagt ved å studere video-opptak av par i behandling. Vi var enige om at det dreide seg om et eller annet tema, for eksempel arbeidsfordelingen i hjemmet. Et tema hadde flere nivåer, og i eksemplet kunne parets samtale ha ubevisste komponenter i den forstand at begge følte at de ikke ble møtt på dypere behov for å få omsorg, uten at de var bevisst på dette. Inspirert av Helm Stierlin bestemte vi oss for at vi skulle se etter følgende tema: Nærhet/distanse, gratifikasjon/frustrasjon og likhet/forskjell. Vi noterte oss den verbale dialogen mellom partene, men i tillegg beskrev vi meta-kommunikasjonen eller kroppsspråket. For eksempel kunne en partner si at noe var greit, men ha ”sint” kroppsspråk og irritert ansiktsuttrykk. Samspillet viste seg å ha klare avgrensede sekvenser, og selvsagt var en dynamisk prosess på gang. De sekvensene vi analyserte var deler av en mer omfattende dialog mellom partene. Vi kalte derfor metoden for delprosessanalyse (A-4, C-4, C-5). Delprosessanalysene bidro dessuten til å bevisstgjøre oss hva angår klinisk metode. Vi ble mer skjerpet med hensyn til verbal formidling, kroppsspråk og tema i terapisituasjonen. På den måten kunne vi organisere feltet mellom klienten og oss uten å miste kompleksiteten. Videre oppdaget vi at begreper som anerkjennelse, selvrefleksjon, avgrensning og tilknytning samt den dialektiske rammen ligger innebygget i metoden. Å arbeide med ”levende prosesser” er krevende. Flere kliniske observatører er nødvendig, analysene er svært tidkrevende og klienter som er i terapi må selvsagt følges opp. På den positive siden får vi masse direkte observerbare data av det som faktisk foregår i hver analysesekvens. Vi ser blant annet, der og da, hvordan klientene reagerer på hverandre og på terapeuten og omvendt, og hvordan dialogen åpner eller lukker for fortløpende utforskning av klientens problemområder.

Her må jeg begrense meg til å ta frem et resultat: selv om vi i vår studie fant mønstre som hadde en statisk, gjentagende ”feel”, fant vi variasjon i type mønster. Men til tross for stor variasjon i type samspillsmønstre, hadde de det til felles at de fleste fungerte som forsvar. Parene gjentok defensivt samspill som hindret utvikling, selv om det var variasjon i måten de avverget på.

Prosjektet inkluderte også Leary´s Interpersonal Checklist, diverse spørreundersøkelser om syn på partner, syn på foreldre osv (E-29).

Det skal understrekes at Odd Runar Gulbrandsen spesielt, men også Pål Ødegård bidro på uvurderlige måter til gjennomføring av prosjektet og med utskrifter fra undersøkelsen.

Partner-studien foreligger i 3 upubliserte versjoner – en artikkel på engelsk (E-43) og en omfattende rapport fra hele prosjektet, også på engelsk (E-29). En norsk versjon med dyperegående analyser finnes også, men er konfidensielle av åpenbare grunner. Informasjon fra undersøkelsen ligger til grunn for diverse tekster på denne hjemmesiden (A-3, C-2, C-3, E-30).

Sytti- og åttiårene ble morsomme og stimulerende av mange grunner. Særlig var undervisning og veiledning med entusiastiske og dyktige studenter lærerik og gledelig for meg. Diskusjonene gikk høyt om relasjoner og om anerkjennelse, og mange hovedoppgaver bidro i disse årene. Tre av disse, Marianne Børstad, Astri Lindberg og Jan Erik Waastad har jeg hatt fortløpende og inspirerende diskusjoner med gjennom mange år.

Kort om utviklingen av relasjonsforståelsen

 Det er tre hovedlinjer i min utvikling som psykolog, den første er psykoanalytisk psykologi som var ”mainstream” i USA, Mine lærere som var inspirert av Freud, Jung, Theodor Reik, Karen Horney, Frieda Fromm-Reichman mfl. Navn som betydde mye for meg i den perioden var bl. a. Anna Freud, Erik Erikson, John Bowlby, Harry Sullivan, George Bateson, Donald Winnicott og objektrelasjonsteoretikere som William Fairbairn og dessuten Hans Kohuts selvpsykologi. Donald Laing var inspirerende på grunn av sin eksistensielle tilnærming og sin implisitte relasjonstenkning i bøker som ”Self and Others” fra 1961. Hans mystifiseringsbegrep om prosesser i familien passet godt inn. Utdannelsen i familieterapi begynte for alvor ved klinikken i Berkeley i 1960. Det var utfordrende å få mange forskjellige impulser fra de forskjellige retningene innen familieteori og praksis. Men jeg holdt egentlig fast i det psykodynamiske perspektivet også i familiearbeidet, selv i møtet med de ulike, nye retningene i familieteori. En annen tenker må nevnes: Ernest Becker eksistensialist, filosof, antropolog var spesielt inspirerende på 80-tallet. De siste årene har, som antydet i innledningen nevropsykologien latt seg kombinere med hovedlinjene innenfor relasjonsforståelsen (A-4, B-10). Det var høyt under taket blant mine lærere, ikke minst hos de 26 som var forsøkspersoner i avhandlingen. Lærere, kolleger og studenter i USA bidro til min tenkning om det ubevisste, avverger, overføringer, motoverføringer, drømmer, osv. Alt ble testet ut gang på gang i møtet med klienter. Psykoterapeuter og forfattere innenfor en dynamisk teori ble byggestener i en forståelse som har blitt forsterket av alle typer livsopplevelse, særlig med klienter. Deler av teorien ble forkastet i korte perioder, men er etter hvert blitt en solid plattform for min holdning og mine væremåter med klienter.

Den andre hovedlinjen har sitt grunnlag i Carl Rogers. Han ble avgjørende for mange av oss med på 60-tallet sitt klientsentrerte fokus, nyskapende forskning og implisitte eksistensielle interesse. På video-opptak opplevde vi hans tanker om ekstremt lyttende nærvær og en ikke-dømmende, aksepterende og forstående holdning. Når han melder noe tilbake til klienten, dreier det seg om følelser. Han oppsummerer kjernen i det han har hørt klienten si, og det er følelsene bak ordene – eller i ordene – han fanger opp. En tanke har fulgt meg: terapeuten må være kongruent. Det vil si det må være et samsvar mellom det du sier og det du opplever. Du må være ekte eller genuin. Rogers kliniske metode kan se enkel ut, men er definitivt ikke enkel å gjennomføre i praksis. Vår tendens er å rykke ut, ordne opp for klienten, forklare og tolke eller gi gode råd i stedet for å lytte etter følelser og eventuelt oppsummere i en tilbakemelding. Vi kan dermed overse subjektet i klienten, og skape det jeg har kalt et subjekt-objekt-forhold. Dersom jeg beskriver deg, forteller deg hvem du er osv. kan jeg krenke deg som et opplevende subjekt. Derfor er Rogers så viktig: Vi må prøve å innta en subjekt-subjekt-holdning hvor den andres følelsesmessige opplevelse – ikke minst klientens opplevelse av meg som terapeut – er sentral og ukrenkelig. Selv endte jeg opp med et slags undrende språk hvor det er plass til klienten som subjekt. Forståelsen skal tilbakemeldes med undring, ikke konklusjoner, for eksempel slik: ”lurer på om du …” ”kan det være slik det blir for deg … ”kanskje du føler …” jeg vet jo ikke om jeg har forstått deg riktig, men det høres ut som om du ..”Når du sier det, føler jeg at du kanskje …” (A-4).

Her følger et eksempel på hvordan Rogers påvirket meg. Jeg hadde sommerjobb som konsulent for lærere ved Universitets Laboratorium-skole. En dag kom en lærerinne inn, ganske opphisset og kavende, og fortalte meg om Mike i tredjeklassen hennes. Han var et stort problem, ødela for alle og hun trengte råd for å takle ham. Ved ordet ”råd” gikk min puls opp enda noen hakk. Jeg visste ikke noe om pedagogikk eller tredjeklassinger, men har alltid beundret lærere som kan få 6-åringer til å lese! Jeg klarte så vidt å lene meg tilbake, og heldigvis ga min hjelpeløshet meg intet annet alternativ enn å lytte til henne. Jeg tenkte på Rogers, eller klamret meg til hans tenkning, og svarte stort sett bare med u-hum og andre grynt. Hun snakket i nesten en time. Da tiden var omme, reiste hun seg, grep min hånd og sa med varme: ”Tusen takk … nå har jeg fått noen tanker om hva jeg kan gjøre …”. Det var mildest talt forvirrende. Sammen med veileder kom vi til at jeg kanskje hadde lyttet til henne, og at det ga henne en sjanse til å ”se hva hun sa” og på den måten fikk øye på seg selv og Mike fra en ny vinkel. Det dreide seg muligens om å få refleksjon over samspillet, noe som åpnet for å prøve ut nye ting med Mike. På den tiden hadde jeg for øvrig ikke funnet refleksjonsbegrepet som skulle bli så sentralt bare et par år senere.

Det jeg savnet hos Rogers og andre humanistiske psykologer som Abraham Maslow, Erich Fromm og E. Ghendlin, var knyttet til deres optimistiske livssyn som ikke i tilstrekkelig grad fanget opp de mørkere sidene ved livet og de mange hindre som lå i veien for å løse problemer og komme videre. Med min bagasje fra kontinentalpsykologien i Europa manglet det noe for meg. Men, som sagt når det gjelder holdning er Rogers enestående.

Den nye familieforskningen ble grunnleggende for relasjonstenkningen og for begreper. Watzlawick, Jackson, Bateson, Wynne, Stierlin og Bowen er noen av de sentrale navnene her. Wynnes bearbeiding av selvavgrensningsprosesser dannet grunnlag for at dette begrepet ble så viktig. Refleksjonsbegrepet kom fra eksistensfilosofien. Hele tanken om å kunne være sitt eget objekt var fascinerende. Senere kom jo psykoanalytikeren Fonagys vesentlige bidrag, som han opprinnelig kalte selv-refleksjon, og som senere ble mentalisering. Tilknytning – Bowlbys begrep – har jo fått en enorm og fornyet oppblomstring over flere ti-år. Det må føyes til at angst, avverger og ubevisste prosesser – hovedbegrep innenfor psykoanalysen – er helt fundamentale i denne tenkningen.

Den tredje hovedlinjen kom fra kontinentalpsykologien, eller rettere, filosofien. ”Oppdagelsen” av filosofen Hegel skyldes min bror, Lars Løvlies arbeider og samtaler over årene. Familieterapeuten og filosofen Helm Stierlin var også viktig. Begge disse to forsto dialektikk. Dialektikken skulle bli sentral for meg for å komme videre med relasjoner. Dialektikken er både relevant for vår holdning, terapeutiske virksomhet og for forskning. Stierlin kombinerte filosofi og psykologisk teori på en måte som var ekstremt inspirerende for meg i min jakt etter å forstå samspill. Hans forskning og ikke minst teori og begreper om familieterapi har også betydd mye (A-3, D-7). Kierkegaards tekster har også vært inspirerende. Til tross for hans oppgjør med Hegels formalisme og manglende fokus på individets eksistensielle og psykologiske (åndelige) kamp, lot Kierkegaard seg kombinere med viktige aspekter ved dialektikken. Den psykoanalytiske forskningen på mor-barn-samspill har spilt en grunnleggende rolle for meg siden midt på 80-tallet og har støttet opp under min tenkning pr. i dag.

Anerkjennelsesbegrepet hører hjemme i Hegels ”Åndens filosofi”. Gjensidig anerkjennelse mellom relasjonspartnere fremmer individenes og forholdets utvikling. Manglende anerkjennelse stopper fremgangen og bereder grunnen for gjentagelsen.

I min lesning tenkte jeg at anerkjennelse faktisk kan romme de forskjellige væremåtene som klinikere har understreket betydningen av; slik som innlevelse, empati, lytting, forståelse, bekreftelse, aksept osv. Dessuten er begrepet mer eksplisitt relasjonelt – fokus er kontinuerlig på begge parters bidrag til den andres opplevelse. Disse tre hovedlinjene kombineres i den relasjonsteorien jeg har så stor tro på.

I våre interpersonlige møter skaper vi sammen premissene for hverandres utfoldelse og utvikling. Som psykologer og behandlere har vi, mener jeg, et spesielt ansvar for å bevisstgjøre oss dynamikken i disse premissene og møte hvert enkelt med den lyttende, undrende og åpne holdningen som ivaretar den andres potensiale for videre bevisstgjøring og vekst.